Chapter 1 ( in Norwegian)

Det var fredag. Skoleklokka ringte. Friminuttet var over, og siste time skulle til å begynne om få minutter. I skolegården på Nøkkeland Skole stoppet alle skoleelevene med aktivitetene de drev med, og tuslet rolig tilbake mot sine tilhørende klasserom. 

I friminuttet hadde Fredrik spilt bordtennis med Glenn, som var hans bestekompis. Denne gangen ble det seier på han, som var en sjeldenhet. «Bedre lykke neste gang» Fredrik smilte triumferende mot ham. 

Glenn virket ikke helt fornøyd. Han var vandt til å vinne, og kunne nesten regnes som skolens mester. «Hadde bare en dårlig dag i dag. Også var det sikkert noe galt med rakerten.» 

«Like god unnskyldning som alltid?»

Han blunket med det ene øyet. «Jepp.» 

De pakket sammen rakertene og ballene. På skolen måtte man ta med utstyret selv, om man skulle spille. Tidligere hadde man tilgang på dette, men det ble alltid enten stjålet eller ødelagt, så da sluttet skolen med å kjøpe nytt. 

«Hva skal du i kveld?», spurte Glenn, da de forlot bordtennisbordene og gikk mot hovedinngangen. 

«Ingen spesielle planer egentlig. Kanskje se film og ete gull.» Gull var deres felles forkortelse for potetgull. «Hvordan det?»

«Jeg skal til Kjell i kveld. Vi skal spille Fifa på playstation. Han har akkurat kjøpt seg den siste utgaven. Lyst til å bli med kanskje?»

Kjell var deres felles venn. «Dødsfett! Når skal jeg komme?»

«Jeg skal dit i sekstiden. Moren hans lager pizza til oss også.»

«Digg!» Pizza var livretten hans. 

«Da sier jeg fra til han at du kommer.»

De ankom hovedinngangen og måtte vente på at skyvedørene av glass skulle åpne seg. Så gikk de inn.

De ble møtt av en blanding av lærere og elever som gikk på kryss og tverrs foran dem. Det var skravling og smålatter overalt, og lukten av jordbærtyggegummi som aldri så ut til å bli borte. Det virket som absolutt alle jentene gikk rundt å tygget på en tyggis eller hadde en kjærlighet i munn.

Det var en gutt som mistet bøkene han holdt ned i gulvet. To jenter, begge blonde og med rosa antrekk, lo av ham. Han var en av de stille typene. Flau satte han seg ned på huk og begynte å plukke opp bøkene sine igjen. 

Fredrik og Glenn fortsatte nedover gangen. Skolen var ganske ny og diverse malerier hang på veggene på begge sider hele veien ned mot enden.

De ankom klasserommet der Glenn skulle ha naturfagtime. «Ok. Ser deg senere.» Han hevet hånden opp mot Fredrik. «Give me five.»

«Snakkes.» De klasket håndflatene mot hverandre. 

Så forsvant Glenn inn i klasserommet. «Glenn’s inn, let the fun begin.», ropet han. Han var en god fotballspiller, egentlig i all sport, og var populær blant jentene. 

Fredrik fortsatte videre mot sitt eget klasserom, som lå lenger fremme. I siste time hadde han matte. Noe han hatet. Han var forsåvidt flink, men det var så utrolig kjedelig. Og enda værre. I idag var det brøk som stod på menyen. 

Inne i klasserommet var elevene i ferd med å sette seg. Mange av de som allerede satt, hadde bena på bordet med henda bak på hodet. Noen satt å tastet på mobilen. Og noen satt for seg selv og var stille. 

Han fikk øye på Caroline, som satt på pulten sin helt foran i klassen. Da han gikk forbi henne, smilte hun varmt opp mot ham. Det hadde hun gjort flere ganger i det siste. Hun var ny i klassen og hadde ikke vært her i mer en kanskje en måned, og de hadde bare vekslet noen få ord sammen. 

Hun var pen og han likte henne. Kanskje han var litt forelsket også? 

Han ønsket virkelig å bli bedre kjent, men selvtilliten hans, som ikke alltid var på lag med ham når det gjalt det å snakke med jenter, gjorde det vanskelig. Innerst inne håpet han at det var hun som tok det første initiativet til å komme bort til ham alene for å prate. 

Men det hadde hun ikke gjort enda. 

Nå var det fredag og helgen sto foran dem. Kanskje han skulle manne seg opp, og spørre henne om hun ville finne på noe med han?

Lyst til å finne på noe en kveld? 

Den setningen der var det eneste som skulle til, sa han til seg selv. Og det ville kun ta et øyeblikk å si dem. Det værste som kan skje var at hun sa nei. 

Og det var akkurat det som var problemet. Å få et nei. Ville han takle det? 

Sladder var vanlig på skolen. Og informasjon som gjaldt forelskelse og slikt spredte seg fort. Spesielt om man fikk svaret nei. Og resultatet ble at du ble gjort narr av. 

Spesielt fra Jon Remi, som nå satt bakerst i klassen med bena på bordet. Han hadde en liten haug med gummistrikk på fanget og skjøt en og en i bakhodene på mange av elevene. 

Han var skolens bølle, kraftig og gikk for det meste i AC/DC trøye og olabukse. Han sa og gjorde akkurat som han ville. De mest populære elevene lot han være. Men alle de andre fikk mer eller mindre gjennomgå daglig. Og mange våget ikke gjøre motstand engang. For broren hans var en alle fryktet. Og Jon Remi hadde en tendens til å sladre om noen tok igjen med han. 

Fredrik satte seg på plassen sin. Og det tok ikke lang tid før han fikk en strikk i bakhodet. Andreas og Sverre, de idiotiske kompisene til Jon Remi som også satt der bak, begynte å flire. 

De andre elevene snudde seg i stolene sine og så på.

Fredrik vred seg rundt i stolen og ga ham fingeren, og holdt den oppe en stund slik at idioten foran ham fikk sett nøye på den.  

Jon Remi sperret opp øynene. Han tok straks bena ned fra bordet. Uten å ta blikket vekk fra Fredrik, bråreiste han seg opp fra stolen. Alle gummistrikkene falt ned fra fanget hans og ned på gulvet. 

Sakte gikk han mot ham.

Men han stoppet og så opp i det mattelæreren kom inn døren. Det ble stille i klasserommet. Alle hadde respekt for Sven. 

Jon Remi så ned på Fredrik igjen og pekte på han. Deretter løftet han fingeren opp mot halsen sin, og dro den sakte fra øre til øre. Så visket han, «Du er død!»

«Hva skjer her?», spurte Sven bestemt. 

Fredrik dreiet seg tilbake i stolen og festet blikket på læreren, som hadde kommet seg til pulten sin og speidet etter tegn på trøbbel. 

Jon Remi gikk baklengs tilbake til plassen sin. «Ingenting. Vi er ferdig.»

«Flott!» Sven dro så frem stolen sin fra under bordet og satte seg ned på den. Han plasserte armene på bordet, krysset fingeren og skuet ut mot klassen. «Så, er alle klar for litt brøk?»

Noen av elevene sukket. Andre mumlet lavt. Alle var bare rett og slett klar for helgen.

«Da vil jeg at dere skal ta frem mattebøkene deres, og åpne den på side…» Han bladde seg frem til riktig side. «På side 36.» Så reiste han seg fra stolen, gikk bort til tavlene, grep et kritt og begynte å føre opp noen brøkformler. 

Fredrik lente seg ned mot ryggsekken som sto på gulvet ved pulten. Han åpnet lokket. På toppen så han en hvit konvolutt. 

Han hevet øyenbrynene. Rart. Han kunne ikke huske at han hadde lagt den der. I forrige time, i norsktimen, så hadde den heller ikke vært der. 

Noen må ha lagt den der da han var ute til friminutt.

Han tok den opp og så på den. Foran på konvolutten, med svart håndskrift, stod det:

FREDRIK.

Kunne det være fra en av lærerne? Egentlig slo han det fra seg med en gang. Om en lærer hadde et brev til deg, så kom de alltid bort til deg med det. Eller så fikk du det etter timen, samtidig som læreren fortalte deg kort om hva det gjaldt. 

Og man fikk sjelden brev, om man ikke da hadde gjort noe galt. Han var sikker på at det hadde han ikke gjort.

Eller hadde han? Han kom ihvertfall ikke på noe. 

Han vendte konvolutten. Den var ingenting på baksiden heller. Det var kun navnet hans. 

Nei. Det kunne ikke være fra skolen. Navnet og adressen til skolen sto alltid øverst på venstre side av konvoluttene. Det gjorde det ikke her.

Noen andre hadde plassert den i sekken hans. I friminuttet. 

Men hvem? Han hevet blikket og gransket elevene rundt seg. Det var ingen som så på ham. Det raslet i papir da alle i klasserommet bladde seg frem til riktig side i matteboken.

Mattelæreren skrev seg ferdig på tavlen, og vendte seg tilbake mot klassen. «Har alle funnet frem til side 36?»

Han kviknet til. Fort la han konvolutten tilbake i sekken, og tok opp matteboken. Hadde helt glemt den, mens han fokuserte på konvolutten. 

Han stresset seg frem til riktig side, kjente samtidig han ble litt varm i ansiktet. Flaks at mattelæreren ikke hadde sett ham. Sven krevde at du holdt fokus hele tiden. Tok han deg i å gjøre noe annet, så sa han tydelig fra. 

Det kunne han ikke risikere. Flaut når alle elevene hørte på, når du fikk kjeft. 

«Ok, la oss begynne.» 

I de neste ti minuttene forsøkte Fredrik å konsentrere seg om hva Sven forklarte oppe ved tavlen. Det var vanskelig konsentrere seg. Han bare tittet blindt opp mot tavlen. Noen ganger ut av vinduet, mens han lyttet til stemmer som kom fra gangen. Og hele tiden dukket konvolutten opp i hodet hans. Han hadde så lyst til å åpne den og finne ut av hvem det var som hadde plassert den i sekken, og ikke minst, hva konvolutten inneholdt. 

Det var nødt til å være en av elevene, tenkte han. 

Kanskje det var en invitasjon til Pål sin bursdag? Den var nå til helgen.

Fredrik så bort på ham. Pål satt ved pulten sin i midten av rommet, så lei ut, men han fulgte ihvertfall med. I motsetning til visse andre.

Glem det. Pål hadde aldri invitert ham på noen ting tidligere. Omtrent ikke snakket med ham engang. Han var en av de kule gutta. Om Pål inviterte noen, så var det ihvertfall ikke han. 

Han fikk en klump i magen. Hadde alltid ønsket å bli inkludert av dem. Men noen ganger føltes det rett og slett ut som han ikke eksisterte engang.

Han rettet fokuset tilbake på konvolutten. Kanskje det var en invitasjon til noe annet? Men til hva? Og fra hvem?

Kanskje den var fra Caroline? 

Han kjente det kriblet i magen. Kanskje hun hadde tatt det første initiativet likevel, tenkte han og så bort på henne. Hun satt med ryggen til og med blikket rettet ned i matteboken. 

Han så for seg at hun snudde seg rundt i stolen. Så på han. Smilte, og slengte ham et slengkyss. 

«På tide å følge med kanskje?» 

Det var som om han fikk en bøtte med vann over seg. Kjapt rettet han blikket mot Sven. Han så ikke særlig glad ut. Det ble stille i klasserommet. Han kjente blodet strømme inn i ansiktet sitt. «Unnskyld.» 

Flau tittet han ned i boken. Ville ikke se alle ansiktene som nå helt sikkert var rettet mot ham. Bak ham kunne han høre Jon Remi mumle et eller annet. 

Det tok et langt øyeblikk før Sven startet opp igjen. Og det tok enda lenger tid før varmen i ansiket ble borte. Da han tittet opp etter kanskje ti sekunder, fulgte alle med på tavlen igjen.

Fredrik bestemte seg for å konsentrere seg i resten av timen. Han ville uansett få muligheten til å åpne konvolutten nårtimen var over. 

Timen gikk fort.

Fredrik tittet opp mot klokken på veggen, der langviseren tikket sakte men sikkert mot klokken 13. Snart ville skoleklokka ringe. Endelig var siste time snart over. 

Og hva hadde han fått ut av mattetimen? Omtrent ingenting. Heldigvis var han flink nok i matte, så han ville ikke henge etter så altfor mye med mattefaget. 

Kan sikkert se igjennom kapittelet en gang i løpet av helgen, tenkte han.

Nå var det andre ting som stod i hodet på ham.

Konvolutten.

Da skoleklokken ringte, fikk alle i rommet ny energi og spratt opp av setende sine omtrent samtidig. Stolbein skrapte mot gulvet. Noen stoler falt bakover. Folk begynte å snakke i munn på hverandre. Begeistrert over at nå var det helg. 

Som alle andre begynte Fredrik å pakke sammen tingene sine. Han puttet blyanten, blyantspisseren og viskelæret ned i penalet sitt, og dro igjen glidlåsen. Så puttet han matteboken og kladdeboken, penalet og alt annet han hadde på pulten ned i skolesekken sin. 

Han så konvolutten. 

Vent til du kommer ut i skolegården!

Oppe ved tavlen ba Sven alle om å roe seg litt. «Til neste gang vil jeg at dere skal lese igjennom kapittel åtte, og gjøre oppgavene bakerst i kapittelet. Og ingen unnskyldning denne gangen.»

Fredrik var sikker på at det var kun et fåtall som faktisk hørte hva han sa. Alle var bare så klar for å komme seg ut i friheten. Vekk fra skolen. I det minste bare for noen dager. 

«Og Jon Remi. Før du går så vil jeg snakke med deg.»

Jon Remi sukket bak ham. «Hva er det nå da?»

«Det tror jeg du vet.» 

Men Fredrik hadde ingen anelse på hva det kunne være. Men nå hadde han ihvertfall en mulighet til å unngå ham ute i skolegården.