Smerte, Blod Og Krig

''Det finnes ingen ære i krig... Det er bare noe dem forteller deg så du kan risikere livet ditt for noe som aldri tar slutt.''

-Godkrig.

-År: 3. Alder, 1998.

Kapittel 1:

''Smerte, Blod Og Krig''

~ Godkrig ~

Smerte.

Ikke bare følelsen, men også lyden av smerte fylte soloppgangen på den dagen. Det var den tredje dagen månen synker i blod, og solen våknet i smerten fra hundrevis av sårede og døende menn.

Blod.

Blod dekket sverd, rustning og hud. Om det var hans eget blod eller noen andres visste han ikke. Det eneste han tenkte på var og svinge øksen sin mot fiendene som kom rasende imot han. Det føltes som han hadde satt fot i Necrilia-Ravan sitt rike; den Demoniske Fruen av sorg og blodsutgytelse. 'Hennes nerver er her nå'.

Krig.

Krig rullet over The Riverlands nok en gang. Svetten vasket vekk jord fra ansiktet og fylte de gapende sårene, magen hylte etter mat og halsen brente. De var knappe tusen på slagmarken som kjempet mot Den Nord-Sonereanske hær, som vertfall hadde seks tusen menn; ledet av Omar Samanar. 'Vi vil ikke vinne dette slaget' tenkte Godkrig. Styrkene til Jarl Krigsarm var døende. Det har gått en dag og en natt siden hans tvillingbror Aerekrig ridde til byen Florea for og samle mer menn. 'Hvor blir han av? Har han falt? Nei... det kan ikke ha skjedd. Ingen fra den Soneranske hæren har kommet seg så langt nord'. To fiender kom løpende mot Godkrig med sabler reist og skjold i hand. Rustningen deres var av skinn nesten like mørk som huden deres. 

Godkrig løftet våpenet sitt; en slagøks med navn 'Blodørn'. Han svingte Blodørn mot sine fiender med enorm kraft og kløvde en av dem fra underarm til nakke. I det han drog ut våpenet fra nakken til motstanderen svingte den andre soldaten sabelen sin mot Godkrig. Det klang i både sabelen og den sølvdekorerte rustningen til Godkrig. Han brølte til fienden, sparket han vekk og svingte slagøksen sin igjen. Han kunne kjenne og høre at arm og ribbebein og ryggraden til motstanderen splittet seg. Han såg dypt inn i øynene til den falne mannen med et blikk som tydet på styrke og avsky.

Det var tomt i de nærmeste ti meterne rundt han nå, han såg mot soloppgangen og fikk øye på sine med-soldater som falt en etter en. Dem var omringet. Godkrig snudde seg mot dem og begynte først med små, trege og tunge skritt. Han tok tak i et spyd som var begravd i bakken foran han og røsket det opp fra både liket det sto igjennom og den blodige jorden under den falne soldaten. Han myste med øynene og smilte et lurt smil. Han begynte og gå fortere og fortere, han hakket ned imot kommende fiender med Blodørn og uten og være klar over det selv så begynte han og løpe; blikket festet på folkemengden. Han kastet spydet med så mye kraft at de gikk rett igjennom en, og inn i en annen. Han tråkket opp på en liten haug med lik og tok sats. Med Blodørn hevet godt over hodet svevde han igjennom luften og et øyeblikk senere hadde øksen kløyvd en mann fra hode til hjerte. Det var nesten som han kunne kjenne øynene flamme like mye som blodet til fienden sprutet.

Godkrig svingte slagøksen sin som en gal og en etter en falt dem rundt han. ''Godkrig, bak deg!'' skreik en stemme. I det han snudde seg var det som om tiden senket seg. Imot han kom det tre ryttere. Den fremste; og den nærmeste, svingte en hammer mot han. 'Nei, nei, nei, nei' tenkte Godkrig. Uansett hvor mye han ville det, så klarte han ikke og flytte på seg. Han innsåg at han kom til og bli truffet av det svarte hammerhode. Ikke en gang armene hans reagerte tidsnok til og få blokkert slaget. 

Det ble svart. Alt ble stille og en følelse av frihet tok tak i Godkrig. Han kjente ingenting av selve slaget. Det var som han bare hadde sovnet. Uten og vite hvor lang tid det hadde gått, åpnet han øynene. Solen skinte over han, og en forferdelig suse-lyd inntraff. Han snudde seg og ble liggende på rygg. 'Jeg må komme meg opp. Hvorfor vil ikke kroppen reagere?' Tenkte han. Han snudde hodet sitt og såg utover slagmarken. Og uansett hvilken retning han såg så var det bare flere menn fra The Riverlands som falt. Godkrig prøvde igjen og reise seg men fikk det ikke til. Han hadde mistet følelsen i armer og bein. ''Dette burde ikke være permanent'' sa han med en bitter og oppgitt tone til seg selv. Bak han kunne han høre trampingen av hestehover komme i høy fart. Han prøvde og snu seg mot lyden. Og i det øyeblikket han såg på dem hoppet en svart hingst over han, forfulgt av ti andre. Ridderen som ledet hadde på deg samme sølvdekorerte rustning, samme lysegrønne kappe, og en morgenstjerne av gull hevet over hodet. 'Det finnes kun en person som har en gyllen morgenstjerne; Mordkrig'. Mordkrig, Godkrigs yngre bror stormet nedover slagmarken i en voldsom fart. Han svingte morgenstjernen sin som aldri før. Mennene hans gjorde det samme med sine våpen. ''Vi skal ikke falle! Vi skal gjøre alt i vår makt for og drive dere ut av vårt land!'' skreik Mordkrig.

Mordkrig var kanskje den vakreste av de tre brødrene. Tykt mellomblondt hår som strekte seg ned til de brede skuldrene hans, samme smilende hav-blå øyner som kanskje var litt mer feminine enn sine eldre brødre. Samme skarpe nese og høye panne.

Det var uvanlig og se en sånn mann kjempe en så blodig kamp. ''Dere har prøvd gang på gang og erobre vårt land! Og gang på gang har dere falt!'' Forsatte han og brøle med den barske, kommanderende stemmen sin. I det han fullførte setningen, regnet det flere dusin piler over han og hans menn. De fleste falt øyeblikkelig, det var bare Mordkrig og noen få andre som forsatt var i live. En pil traff venstre arm og to til sto fast i ryggen hans. Fra Godkrigs synsvinkel såg det ut som pilene kun sto fast i rustningen. Men pilen som traff armen derimot gjorde skade, den hadde gravd seg igjennom armen hans. Blodet falt som fossefall. Menn fra Sonera kom stormende opp fra elvebredden, blant dem var deres hærfører, deres leder; Omar Samanar. Han hadde blikket festet på Mordkrig. Mordkrig snudde seg mot han og stirret inn i de tomme svarte, rasende øynene hans. Han gikk med trege steg mot Godkrigs falne bror. Omar målte seg mot han og drog sine to sabler; Sandscream og Flamenight. Begge blader var to elegante våpen, skinnende gull gravert i sølv som formet hver sin sfinks; en fryktinngytende skapning fra den kolossale Dubir Sa-haar ørkenen. Mordkrig reiste seg, trakk ut pilene fra rustningen og knakk den hadde boret seg igjennom armen. Han plukket opp et skjold og løftet morgenstjernen sin. Soldater fra begge sider formet en ring rundt dem. Både Omar og Mordkrig gikk i en sirkel, målte og stirret ned hverandre. Mordkrig var den første som angrep. Omar var en erfaren kriger og såg hva som kom. Han krysset Sandscream og Flamenight og blokkerte slaget. Mordkrig prøvde igjen. Han strakk fram morgenstjernen og håpte på han skulle få den samme effekten på Omar som en nål får da den blir skyvet igjennom tøy, men Omar dukket unna på elegant vis. 'Omar leker med han' Tenkte Godkrig fra den lave bakken hvor han forsatt strevde med og komme seg på beina. 

Mordkrig reiste skjoldet mot Omar og gikk mot han med forsiktige steg. Omar fniste av han før han snudde seg fort til venstre, slo hardt mot skjoldet og snudde seg fortere til høyre og kuttet han med Flamenight hvor pilen hadde såret Mordkrig. Mordkrig knurret og bet sammen tennene i smerte. Han måtte prøve noe nytt, noe Omar ikke forventet. Han gjorde det første han kom til og tenke på; han tok fart mot Omar, siktet og kastet skjoldet sitt mot han i høy fart. Hjertet hans dunket, pusten var tung. 'Jeg må være rask' tenkte han. Skjoldet traff Omar i ansiktet og Mordkrig kunne høre nesebeinet knekke. Omar fokuserte ikke på kampen i noen få øyeblikk. Hjertet til Mordkrig hoppet i det han stupte fram mot Omar. Morgenstjernen traff. 

Sekundene gikk. Ingen bevegde seg. Begge to sto rygg mot rygg, Mordkrig var den første som snudde seg for og se om han lykkes i det han prøvde på. Omar poustet tungt og slapp våpnene sine. Han løftet en hand sakte opp mot hodet og stryke seg i ansiktet og tok hånden forsiktig vekk igjen. Den var dekket i blod. Mordkrig smilte lett i det følelsen av seier slo han. 'Morgenstjernen må ha såret han godt' tenkte han.

Han hadde nesten glømt at det sto fiender i en ring rundt han, da han først innsåg det tok han en dyp pust og svingte morgenstjernen igjen. Men det var for sent. Fiendtlige soldater var allerede på han, og en eller annen plass der ute hørte han skrikene til sin bror. ''Mordkrig! Mordkrig, jeg kommer, hold ut!'' Godkrig tvang seg selv opp på beina. Han var svimmel, sår og utslitt men det betydde ingenting. Ikke nå.

Godkrig strevde med og holde seg på beina, av og til måtte han tilogmed støtte seg på Blodørn for og holde balansen. Flere meter foran han; om det var tjue eller seksti meter fremme klarte han ikke og dømme, falt soldater, venner og bekjente fra The Riverlands en etter en og midt i klyngen av fiender kjempet Mordkrig for livet. Hjertet til Godkrig hadde ikke hamret så hardt på flere år, men av en eller annen grunn klarte han og ignorere smerten og løp mot mengden. Med et kamprop så lytt som han klarte og produsere raste han inn i klyngen og svingte Blodørn. Mordkrig kunne så vidt forsvare seg selv, det var nesten som Godkrig kunne se sjelen til broren sin forlate kroppen. ''Dør du nå kommer jeg til og forbanne deg til de Demoniske rikene!'' Brølte han ned til sin bror. Godkrig forsvarte sin yngre bror med sitt liv. Og en etter en falt flere av den Soneranske hær.

Han trakk en dyp pust og innsåg at det var kun han og Mordkrig igjen. Omar var borte. Han falt ned på kne, og stirret med et sørgende blikk på sin bror. ''Mordkrig? Er du med meg?'' sa han bekymret. Han åpnet øynene sakte og hvisket med en lav stemme: ''Nok en gang kommer den edelske Godkrig til redning'' Han smilte opp til sin eldre bror og begynte å le en hes latter. Godkrig ledde med han. 

Lykken varte ikke lenge. Fra elvebredden kom det over hundre menn stormende mot brødrene. De brølte og øynene deres lyste av hat og sinne. Godkrig reiste seg, knyttet hendene godt rundt Blodørn og lukket øynene. 

''Hercül, vår krigsgud. Hør min Bøn. Jeg søker din gudommelige visdom, mot, heder og ære. 

Jeg spør deg om din gudommelige visdom for og vise mitt land og min hær og meg selv hvordan og seire i denne kampen. Vis vei til mine overhoder så dem kan tenke klart, planlegge med visdom og handle besluttsomt. Skjold våre soldater fra våpnene og handlingene til våre fiender.

Hjelp meg og huske min trening, og gi meg den lærdommen jeg trenger for og beseire min rival. 

Alle hyll krigsguden Herchül!''

Det er mange år siden Godkrig hadde bedt Gudene for noe som helst, men i det øyeblikket føltes det som det var den eneste tingen og gjøre. Den rette tingen og gjøre. Han åpnet øynene og slapp ut en tung pust. Rivalene kom med stormskritt mot dem. Blodørn tørstet etter blod nok en gang, og Godkrig sto klar.

Brøling, skriking, tramping og løping... - lyden av et horn bedøvde mennene. 

En lyd som presset vann opp i øynene til Godkrig. Hans yngre bror lo av glede. Aerekrig var tilbake. Han satt på en hvit hingst på toppen av bakken Godkrig hadde låge bevisstløs oppå. Og med et smil om munnen sa Aerekrig med en heltemodig stemme ''Menn fra Florea! Til krig!''. Det var som en demning raste sammen, men isteden for vann som kom strømmende, var det soldater. Soldater som ville slåss for Amerium og The Riverlands. Hestehovene ristet den blodige slagmarken og Soneras styrker begynnte og trekke seg tilbake. Det som en gang var sinne og raseri var nå frykt. Med Aerekrig i ledelsen og to tusen menn bak han feide dem over fienden. Ikke lenge senere var det kun vennlige ansikt som var igjen. Aerekrig ridde mot sine brødre. ''Dere er såret'' Han hoppet ned fra hesten.

''Hvorfor tok du så lang tid?'' Var det første Godkrig spurte.

''Vi ble forsinket. Dere hadde oversett en mindre styrke fra Sonera som ikke var langt unna Florea''. Mordkrig sukket.

''Kan dere ri?'' forsatte Aerekrig.

Mordkrig brøt inn i samtalen før sin bror fikk svare: ''Jada, det skal ikke være et problem''.

De begge såg på Mordkrig og smilte.

''Du har blødd mer enn du klarer og produsere'' Sa Aerekrig. Han bøyde seg ned mot han og forsatte: ''Sitt i ro''. Han tok tak i pil-hodet som så vidt stakk igjennom huden på andre siden av hvor den hadde truffet. Mordkrig brølte i smerte da han trakk pilen igjennom armen.

''Jeg trudde du var tøff, jeg. Lillebror'' Sa Godkrig med et latterlig smil.

Aerekrig hadde vinket bort to hester, og hjalp sine brødre opp på dem.

''Vi rir tilbake til basen for og få dere to sydd igjen''. Sa Aerekrig i det han begynte og ri.