En Kommende Storm.

Norwegian 'Epic-Fantasy' Novel. work in progress.

The Ancient Tales:

Rebel Waves

(Norsk/Norwegian)

By: Kim-S. Holme.

''Du skal være lojal til ditt eget hus, og du skal respektere andres.''

- Et godt brukt sitat fra alle de ni hus.

- År: Ukjent.

~

Kapittel 1

''En Kommende Storm''

Jeg satt på den steinete stranden og speidet utover havet og de grå skyene som kom inn ifra horisonten. Den fuktige brisen ble kaldere for hvert sekund som gikk og ikke lenge etter kjente jeg de første lette regndråpene falle ned på meg. Jeg strammet armene mine godt rundt meg og forberedte meg på at stormen skulle slå inn; ''det er ikke lenge igjen'' tenkte jeg og festet synet på en bølge som kom innover mot land. Bølgen slo hardt mot steinene under meg og det hvite skummet sprutet over meg. Jeg reiste meg og hoppet over på en liten klippe bak meg. ''Kanskje jeg skal komme meg hjem igjen'' sa jeg stille til meg selv idet jeg snudde ryggen til det mektige havet.

Jeg kom hjem etterhvert, kald, skjelven og gjennomvåt. ''Hva i alle dager er det du gjør ute, Ansgar?'' sa Margaret, min mor til meg. Jeg svarte kun med et flaut smil. ''Planlegger du og bli syk?'' forsatte hun. ''Nei, mor. Jeg var bare ute og luftet meg litt'' svarte jeg, selv om det ikke var det jeg gjorde i det hele tatt. Hun ristet sakte på hodet og sa at jeg skulle sette meg nærmere flammene for og få varmen i meg. Jeg gjorde som hun sa og tok av meg de våte klærne og hengte dem opp like ved peisen. Jeg stirret dypt inn i flammene og vendte tilbake til de samme tankene jeg hadde tidligere nede ved stranden. De eneste tankene som gikk igjennom hodet mitt var ''Hva er det som kommer til og skje i de kommende dagene'' jeg kunne kjenne frykten strømme gjennom meg; hjertet mitt begynte og slå hardere. ''Mor, jeg må fortelle deg noe'' vi såg på hverandre, og idet jeg skulle til og snakke åpnet døren seg fort opp og en utydelig skikkelse kom inn og lukket døren fort igjen etter seg. Det var min eldre bror som hadde kommet hjem fra vakttjeneste. Dryppende våt var han ''hei der kjære broder'' sa han med en utslitt og glad stemme idet han kastet den våte kappen sin over meg. Jeg bare smilte av det, jeg og min bror gjør ofte sånne barnslige ting mot hverandre. ''Er maten klar?'' sa han til mor og kysset henne på kinnet. ''Ja, den står på bordet''.

Han satte seg ved bordet og vinket meg bort, jeg reiste meg; forsatt våt etter uværet som herjet utenfor. ''Fiskesuppe'' sa han med en sukkende stemme. ''Etter en lang dag på hoffet så er det fiskesuppe som blir servert''

Jeg såg på min bror og sa ''om du ikke er fornøyd med maten, så kanskje du kan ta deg en tur til Amerium og spise som riksmannfolket!'' Mor nikket til meg med et lurt smil, som om jeg hadde rett.

''Hah!'' lo han. ''Jeg vil heller spise sjøgress i en hel mannsalder enn og så mye som sette fot i Amerium, eller fastland generelt''

Min bror er som de fleste fra The Eastlands; er stolt over og være herifra og selv om han respekterte de andre nasjonene i Ironhold så brydde han seg lite om verdenen ut forbi vår egen.

- The Eastlands er en nasjon styrt av ni forskjellige hus, hvor vi lever etter en felles regel 'Du skal være lojal til ditt eget hus, og du skal respektere andres'. Selv om det er en leveregel alle burde leve etter, så er det ikke alle som gjør det. Vår nabo øy, Bathvaag foreksempel, består kun av lovløse, flyktninger og hjemløse.

For omtrent firehundre år siden var det en mann med navn Erik Rotterhill som ble forvist fra Hus Yre; ingen vet nøyaktig hvorfor han ble det. Noen sier han prøvde og voldta herrens kone, andre sier han han prøvde og brenne ned hoffet. Uansett så ble han forvist, han samlet en liten hær med menn stjal et skip og seilte mot Bathvaag som var under kontroll av Hus Clayborn. Ingen hadde forventet dette, så Bathvaag ble fort okkupert av Erik og hans menn, men Clayborn familien reagerte fort på dette og satt seil mot øya. Vince Clayborn; som ledet angrepet, ble overrasket da Erik og skipene hans omringet flåten til Vince langt ute på åpent hav.

I kampens siste timer klarte Erik og komme seg ombord på skipet til Vince og utfordret han til kamp; mann mot mann, leder mot leder. Vince godtok dette og kampen var i gang. Begge menn kjempet en hederlig kamp, men til slutt sto Erik over Vince med sverdet mot strupen hans.

'Vis nåde, vis nåde' brølte Vince til Erik. Erik tok hånden hans og hjalp han opp på beina, såg på han med et vennlig smil og sa 'Vince, ut av respekt så skal jeg vise nåde. Du er en modig mann og en dyktig leder, og derfor så er det ikke jeg som skal ende deg.' Erik snudde ryggen til han og var på vei til og gå bort ifra Vince. Plutselig snudde han seg igjen og sparket han ut i havet 'Ikke be meg om nåde, be heller dem' sa han og pekte sverdet sitt mot et dusin drauger som kom opp ifra dypet. Vince prøvde og kjempe mot dem, men det ble for mye for han, draugene drog han ned til havets bunn.

Erik hadde seiret, og satt kursen mot sitt nye hjem, clayborn soldatene tok han som fanger og dem som kjempet mot ble kastet ut i vannet.

''Var det noe du ville fortelle meg tidligere, Ansgar?'' sa mor. Geirmund så opp på meg fra andre siden av bordet med en munnfyll fiskesuppe, blikket hans hintet til et snev av nysgjerrighet.

''Nei, det var ikke noe'' sa jeg med et svak stemme. Uten og se på henne så visste jeg at hun stirret på meg i et par sekunder, som om hun ventet på at jeg skulle fortelle hun noe.

''Ikke det? Vel, da går jeg og legger meg. Jeg ønsker dere en god natt'' sa hun med et smil og gikk og la seg. En liten stund gikk og min bror spurte meg om hva mor snakket om. Jeg ventet litt med og svare, jeg stirret ned i maten og latet som at jeg forsatt tygde på den. ''Geirmund?'' hvisket jeg før jeg løftet på hodet og stirret min bror i øynene.

''Jeg... har fått vite noe.''

Min bror stirret tilbake med et blikk som tydet på at jeg skulle forsette.

''Jeg må snakke med deg'' forsatte jeg.

''Hva er det? Har det skjedd noe? Du ser bekymret ut.'' sa han.

''For tre dager siden, gikk jeg opp til hoffet for og finne deg, Jeg husker ikke hvorfor. Vaktene ved porten slapp meg igjennom og sa hvor du hadde vakttjeneste. Dem sa at du sto i bakgården, så jeg begynte og spasere meg bortover og bestemte meg for og ta en snarvei igjennom brakka. Det var ingen der da jeg gikk igjennom. Men i etasjen over kunne jeg høre to stemmer snakke igjennom det tjukke tregulvet, jeg stoppet for og prøve og lytte på samtalen av ren nysgjerrighet, jeg fikk ikke med meg alt men...''

Geirmund hadde ikke tatt blikket av meg, ''Forsett'' sa han. Jeg såg han var ivrig på og vite mer så jeg tok en dyp pust og forsatte.

''Vel...husker du hva vår gamle onkel Jonathan pleide og si til oss?''

Min bror løftet lett på hodet uten og ta blikket av meg

''Han pleide og fortelle forferdelige historier fra konflikten mellom Yre og Redhorn; mange tusen menn mistet livet den gang, de fleste ble drept av økser, sverd eller piler, andre ble dradd til bunns av drauger...'' Jeg tok en dyp pust før jeg forsatte.
''Alle vet det er bare et tidsspørsmål før noe lignende skal skje igjen, og jeg er redd for at den tiden har kommet.''

''Hva prøver du og si?'' brøt Geirmund ut.

Jeg såg dypt inn i de oransje øynene hans og tenkte 'jeg sier det rett ut'

''Hus Rotterhill er i ferd med og gå til krig mot oss!'' Jeg ventet på en reaksjon. Min bror tok blikket sakte vekk fra meg og slapp spiseskjeen. ''Skal du ikke si noe?'' forsatte jeg.

Han reise seg brått opp fra benken og gikk rolig rundt i ring på gulvet med begge hendene knyttet ilag på toppen av hodet hans, jeg følte en tvang for og si noe men tungen min fikk ikke ut ett ord.

''Er du sikker på dette, Ansgar? Jeg håper du tuller med meg'' sa han. Jeg ristet sakte på hodet og hvisket ''nei''. Geirmund pustet hardt ut i fortvilelse. Jeg kunne ikke dømme hva han følte, han såg sint, forvirret og sjokkert ut.

''Jeg må... Jeg...'' Sa Geirmund før han tok den fuktige kappen sin under armen og gikk med bestemte skritt ut døren. Jeg reiste med fra bordet og gikk fort bort til døren og skrek etter han ''Geirmund, Geirmund! Hvor har du tenkt deg?'' Jeg skrek og skrek idet han forsvant inn i den mørke stormen bort ifra huset.

''Ansgar?'' hørte jeg bak meg. Jeg snudde meg og fikk øye på kappen min som hang over peisen, jeg gikk fort mot den, jeg var fast bestemt på og følge etter min bror. Men idet jeg lå hånd på kappen stoppet min mor meg. ''Ansgar... ikke gå''. Jeg kunne høre en dyp sorg i stemmen hennes, jeg såg på henne. Flammene ifra peisen lyste opp de våte øyekrokene hennes. Da slo det meg at hun hadde overhørt hele samtalen som jeg og min bror hadde, det var som hun visste at hus rotterhill skulle beseire oss. Jeg hadde tenkt den tanken nesten konstant i tre dager nå. Jeg var redd, redd for mine nærmeste og hva vi har i vente. ''Vi vill klare oss, mor'' hvisket jeg svakt til henne. Hun holdt godt rundt meg, og det samme gjorde jeg.  

(Forsettelse Følger/To Be Continued)